Historie | Keisemarkens Brygge og Badehus

Foreningens historie

1853 – 2003

skrevet av
Eva Gard Knudsrød

———————————>
(klikk bildet for å åpne filen i PDF)

Aksjebrev nr. 14 i Aksjeselskapet Keisemarkens Badehus
utstedt i 1948 til Rektor Rödseth, og overført til
Thorolf Skran 17.06.1966

Hymne til 170-års jubilanten

O KEISEMARKENS BADEHUS
I STILLE VANN OG BØLGERS BRUS
DU ER VÅRT VITAMINTILSKUDD
MOT HØSTENS KULDE, REGN OG SLUDD

TIL TROSS FOR HUNDRE-OG-SYTTI ÅR
PÅ DINE PÅLÆR TRYGT DU STÅR
OG GULV OG VEGGER HOLDER STAND
DU ER UNIK I DETTE LAND.

I HUNDRE ÅR VAR REG’LEN GREI:
DA BADET MAN NOK HVER FOR SEG.
FOR DAMENE VAR FLAGGET HVITT
RØDT FLAGG VAR MENNENES INVITT

I DAG ER BADEHUSET FRITT
MED MEDLEMSSKAP ER STEDET DITT
NÅ NYOPP-PUSSET, HVITT OG BLÅTT,
HAR INDRE HAVN SITT EGET SLOTT

DU KEISEMARKENS BADEHUS
VI FEIRE VIL MED HEVET KRUS
MÅ NYE SLEKTER OG FORSTÅ
AT DU MÅ TA’ES VARE PÅ.

Ingvill Fjeldstad Bø

Minner fra Keisemarkens Brygge og Badehus

ved 3 Sundet søsken

Vi bodde i «Åsen», i Aschehoug gate 23, som den gang var politimester-bolig og hadde en fantastisk utsikt til Indre havn, Karljohansvern, og Hurumlandet. Mine foreldre kom til Horten i 1946 men jeg vet ikke når de anskaffet aksje i Keisemarkens Badehus og Brygge, men søster Karen, bror Ivar og jeg tilbrakte mange av våre barn- og ungdoms sommerdager der i 1950 og 60 årene.

Fra de nordvendte spisestue og kjøkkenvinduene så vi ned til badehuset og kunne sjekke når det var badetider. På badehuset var det montert opp en flaggstang hvor det ble heist flagg med forskjellig farger som markerte at badehuset var åpent og om det var åpen kun for kvinner, kun for menn eller begge deler (hvitt, grønt og rødt flagg). Når det første flagget gikk opp, var badet åpent. Når det var flagg for «dametid», kunne min søster, Willoch-døtrene (Ingrid, Aud, Randi(?) og Tone Langlie og jeg i teorien få adgang, men det var en liten gruppe av eldre fruer som tilhørte til den generasjonen som helst foretrakk at barn kunne sees, men ikke høres. Så hvis vi kom mens de badet, ble vi sendt in på pikerommet, som var det største rommet og som i dag ikke lenger fungerer som omkledningsrom, men har et bord i midten. Når damene var vel ute av vannet og solte seg på østveggen kunne vi gå i vannet på vestsiden. «Dametid» og «Herretid» varte ca. 2 timer, tror jeg, «Fellestid» varte trolig lenger og ble med årene det meste av tiden.

Det var Badekonen som styrte det hele. Jeg husker henne som en eldre dame, (sett fra et barns øye, men muligens 50-60 år) romslig i størrelse og svømte aldri selv. Navnet var fru Andersen, og hun hadde det første rommet til venstre, der hadde hun termosen sin og der hang nøklene til alle rommene. Hun visste hvem som foretrakk hvilket rom. Vi barna hadde ikke noe valg, pikene hadde det største og guttene et mindre. På knaggene hang badekåper og gjenglemte håndklær og badehettene våre. Midt på gulvet var det en lem som var spikret fast over det som opprinnelig hadde vært en badekum. Midt på dagen var det få voksne, foreldrene kom litt ut på ettermiddagen. Badekonen var derfor en veldig viktig person som måtte passe på at vi oppførte oss noenlunde trygt og ikke dyttet hverandre ut i vannet etc. Hun hadde et langt tau som hun bandt rundt livet på de som ikke var helt sikre på dypt vann. Min bror Ivar husker han lærte å svømme ved at hun holdt tauet i en stang mens han svømte litt ut fra trappen, etter hvert litt lengre ut og helt til han kunne svømme fra en trapp til den neste.

Stupetårnet øverst på nordsiden av taket var en jeg må innrømme jeg ikke var modig nok til å stupe fra, bare hopp for meg. Badekonen likte ikke at vi brukte det, men når foreldre var til stede hadde hun ikke mye hun skulle ha sagt. Soldat stupet (armene langs siden) ble utført til stor beundring.

Før strandlinjen ble fylt ut var det mange båtplasser langs bryggen. Det var små joller og litt større båter av typen snekke. Kaptein Bernt hadde den største båten, den lå ytterst på høyre side og så ut som en cabincruiser. Min bror Ivar hadde fra han var en liten gutt en seilbåt av typen Oslo-jolle. Det var litt problematisk å ha seilbåt på bryggen fordi ut-haler-systemet for fortøyningen og seilmast ikke var helt optimalt og Ivar måtte stadig ned å sjekke fortøyningene når det var uvær. Det var flere gutter på hans alder som også hadde båt på badehusbrygga. Trygve Bernt hadde en selvbygd jolle på ca. 10 fot med 3 selvsydde (storsegl, fokk og klyver). Jan Svendsen hadde trebåt med påhengsmotor. Husker ikke helt Terje Hasle sin båt. Ivar tilbrakte nesten all tid om sommeren på og rundt badehuset sammen med disse guttene. Da han var 14 år seilte han og Terje i den lille Oslojolla fra badehuset til Bustein ytterst på Tjøme. Ikke langt fra Færder brakk masten og de måtte ha slep tilbake til Horten. Som oftest var det mange sjømilitære fartøyer, minst en eller to fregatter, Kongeskipet og Christian Radich ankret opp i Indre havn. Og når det var flåtebesøk fra utlandet kunne det være fullt av interessante ting å seile rundt.

De årene vi tilbrakte på badehuset var for oss en utrolig fin og trygg, lykkelig og minnerik tid med all slags båt og badeliv. Vi tre syklet ned om morgenen og når vi så et 17 mai flagg hengt ut fra spisestue vinduet betød det at middagen var klar og tid til å komme hjem. Syklene våre sto på toppen av stien ned fra Nedre Keisemark og det kunne være både varmt og tungt opp alle de bratte bakkene til Aschehougs gate. Men ofte dro vi ned igjen hvis det var en varm kveld. Det var spesielt hyggelig å sitte i solvarmen på vest siden om kvelden når det var fullt av både voksne og barn. Så heldige vi var!

Det er gledelig for meg og mine søsken å vite at badehuset fortsatt er i bruk og blir godt vedlikeholdt så fremtidige generasjoner også kan ha glede av Hortens levende og historiske lille perle jeg ønsker alle en riktig god og verdig 170 års feiring.

Keisemarken, 11 august 2023

Berit Sundet

Barndom i Ollebakken, Keisemark og Apenes i 50 årene.

av Rolf Arvid Andersen, Øvre Keisemark 22

Når oppgaven er å gi et tidsbilde fra dette området, sett fra en som vokste opp her på denne tiden, melder inntrykkene seg i kø. Først må det imidlertid avklares om dette har historisk interesse og i tilfelle på hvilke måter. Dette avhenger selvsagt av øynene som ser, men en vurdering av hva som har skjedd frem til i dag kan uansett være nyttig. Er noe vesentlig blitt borte på veien, i tilfelle hva og hvordan kan man eventuelt prøve å innrette seg på en bedre måte i fremtiden? Når det gjelder barndom og oppvekst er det helt sentralt å skape nysgjerrighet og interesser, med frihet i trygge sosiale former. Når krybben er tom, bites hestene heter det i ordtaket. Overført til dagens situasjon kan en kanskje si at når arenaene for utfoldelse begrenses ved miljørasering og forurensning, er dette egnet til å gi aggresjon og negativ fremtidstro.

Det sosiale miljøet i disse årene var preget av gode oppvekstforhold. Skoleelevene var godt sammensveiset fordi de kom fra geografisk nærliggende områder. Kontakten med elever fra andre deler av byen var relativt begrenset. Uansett var det samhold, tillit og kameratskap, som i flere tilfeller har bestått helt fram til i dag. Ollebakksguttene hadde riktignok ry på seg for å være ekstra rampete, og mange unngikk derfor Ollebakken som hjemvei fra skole eller andre aktiviteter. Dette var imidlertid svært ofte ubegrunnet og uansett glemt nå. Fotballløkka på Ollebakkstranda, hvor Sivets sønner hadde sin arena, Asensletta ved transformatorstasjonen, begge nedbygd i dag, samt Furusletta, hvor Lillås skole nå ligger, var selvsagte møtesteder med fotball i fokus. Det eksisterte faktisk en løkkeserie hvor lag med forskjellig tilhørighet i byen møttes til kamper. Navn på lag fra den tiden var Viking og Varg, som hadde Furusletta som base.

Alle kjente alle, voksne så vel som unger, viktig for tryggheten i hverdagen. Samholdet menneskene og naboene imellom var sterkt, selvfølgelig forårsaket av en nylig opplevd krig, hvor det gjalt å stå sammen og hjelpe hverandre som best man kunne. Vi vekslet på å sitte i kjellerne til hverandre under bombeangrepene og når flyalarmen gikk.

Befolkningen i området var av den gamle skole, nøysomme og rettskafne, og var ikke tilbakeholdne med å gi uttrykk for misnøye dersom bråk, epleslang, rutefiling og narrepakker i gatene tok overhånd. Ingen tvil om at dette ga en innføring i rettferdighet og sømmelig opptreden som kanskje er mangelvare i dag. Politisk tilhørighet kom tydelig fram av bålbrenningen 1. mai. For oss ungene var brenning av bål selvfølgelig ytterst spennende, uten at vi kunne beskyldes for å være politiske aktivister.

Aktivitetene for ungene lokalt i dette aktuelle området var i stor grad bestemt av uteliv og nærheten til natur, som til et stykke ut på 50 tallet var relativt uberørt. Skogstien gikk fra Ollebakken langs stranda, forbi Keisemarkens badehus og videre bort mot Sølvkrona og Apenesbrygga. Der stien kom fram ved brygga, var det en gammel vannpost med godt drikkevann, som vi ofte gikk innom på vei hjem om kvelden. Springvannet fra Borrevannet hadde svært dårlig kvalitet. En tett jungel av løvtrær med enkelte store furuer og grantrær vokste på begge sider av stien, mot vannet arealer med siv spesielt ved Ollebakken og mot Apenes. Et eldorado for diverse aktiviteter.

Etter endt skoledag var ikke veien lang til stranda, skogen eller skiløypene. Bandy var også populært, enten direkte på bar mark, eller særlig på Verftsbassenget opp mot jul, før snøen la seg på isen. Noen hadde ordentlige bandykøller kjøpt hos Skaane ute i Storgata, mens vi andre måtte nøye oss med kølleliknende utgaver kappet ned i nærmeste skog. Det var spesielt velkomment når man etterhvert også fikk skolefri, først delvis, deretter helt fri på lørdagene. Deltagelse i organiserte fritidsaktiviteter var ikke så vanlig den gang.

Det ble lekt gjemsel, ping pang blekkboks og vi seiler og vi ror. Et yndet samlingssted for gjengen i Keisemark var på toppen av skråbakken opp fra Tårnegården i Mellom Keisemark. Her i andre

huset på venstre hånd nedenfra vokste forøvrig Lille Grethe opp. Et møtested for ungene på Apenes var utenfor kolonialen i krysset Geddesgate Sølvkroneveien. Apenesgjengen var gjerne de første til å bade om våren, noe som vanligvis foregikk i Sælavika. Ungene boltret seg i gatene vinterstid. Det ble ikke strødd og det var liten trafikk. Forholdene var derfor gode for aking, både med kjelke og spark, og vi kunne gå på ski. Når snøforholdene var gunstige, var det hoppbakke fra Kjærsletta ned lia i Badehusskogen. A sette sparkstøttingene sammen og ake i tog med mange passasjerer var spesielt populært. Mye brukte ruter var fra Asen, ned bakken i Aschehougsgate, rundt svingen ved kjøpmann Nilsen og videre i halsbrekkende fart ned Nilsebakken, eller fra Asen, ned Gunnerødbakken og videre ned Ollebakken. Ufarlig var det selvsagt ikke, det kunne jo komme en bil.

En spesiell episode er vel verdt å nevne. Den gangen hadde Wexahl en lastebil med store hjul og høy bakkeklaring. Etter at en aker hadde satt utfor på toppen av Ollebakken, kom denne bilen fram i krysset med Torggata, hvor en katastrofe syntes uunngåelig. Situasjonen ble også helt klart observert av sjåføren, som bråbremset og hoppet ut av bilen, sikkert med hjertet i halsen. Det hadde vi også som så det hele. Men kjelken med akeren på passerte mirakuløst nok under bilen og fortsatte i full fart videre nedover Ollebakken.

Vinterkveldene, den spesielle stemningen med latter og moro, den hvite snøen og det gule gatelyset gjorde et sterkt inntrykk. Snøborger med brennende stearinlys i hagene bortover bidro selvsagt også.

Når våren nærmet seg og isen på Indre havn ble brutt opp, lå det gjerne igjen et belte av isflak langs land. Dette var svært fristende for isflakseiling, hvor stenger kappet ned i skogen ble brukt til staking og fremdrift. Det hendte nok at noen måtte bade, spesielt når flaket sprakk opp i bølgene fra båter som passerte, heldigvis som regel på grunt vann. Utøverne anså selvfølgelig seiling på isflak som svært spennende og helt ufarlig. Da var det nok verre med respektive mødre, og en kan tenke seg hvordan dette ville blitt taklet i dag, trolig med involvering av både politi og brannvesen.

I løvspretten kom småtorsken inn på grunna langs land, som vi fisket med blåskjell som agn. Torsken ville ikke ha snileagn. Tallrike middager ble hentet opp her. Skjening av blåskjell hadde vi lært av Oskar, en lokal fisker som hadde bygd seg ei sjante i skogen rett innenfor Badehusbrygga. Skjenekniven var tynn og kort med egg på begge sider av bladet, brukt til å åpne skjellet og kutte over lukkemusklene på begge sider mot skallet. Innmaten kunne dermed tas ut som en hel klump, som var nødvendig for godt feste på kroken. Indre Havn på Horten var dengang et matreservoar som mange benyttet seg av, og som også spilte en viktig rolle i krigsårene.

Oskar hadde en hund som het Tass. Den var alltid med i snekka og satt gjerne foran på bakken. Denne hunden hadde en helt spesiell egenskap, den fanget flyndre. På kommandoen ta flyndra, vasset den ut i vannet, observerte og snek se innpå med ytterst varsomme skritt, satte labben på flyndreryggen og holdt fast, dukket under og tok tak med kjeften og bar fisken inn på land. Oskar trodde selv at hunden hadde lært seg dette ved at den fulgte med når han dro trekassa etter seg bortover grunna og tok opp tangklaser for å riste ut rekene. I mangel av agnsild er levende reker kanskje det beste agnet for jimsefisket etter makrell på setten, det vil si fra oppdregget båt. I dag er forøvrig fiske med levende reke ikke tillatt.

Selvsagt ga stranda og omgivelsene et utall av inntrykk og opplevelser. Vannet var friskt og klart, med sandbunn, flekker med tang og lenger ut enger med ålegress. Her var det reker, krabber, stegg, flyndre og annen småfisk i massevis. Bar og løvhytter ble bygd i skogen og det ble skutt med pil og bue og med sprettert. Småfugl og ekorn levde et usikkert liv. Flåter og kagger ble snekret sammen av restmaterialer fra diverse byggeplasser. En såkalt kagg var en flatbunnet høyst primitiv farkost, spiss foran og med flat hekk, ikke spesielt sjødyktig og vanskelig å få skikkelig tett. Disse lå gjemt i

sivet når de ikke var i bruk. Sivets sønner omfattet ikke bare medlemmene av den lokale fotballklubben i Ollebakken.

En gammel lekter var drevet inn på grunna noen få meter syd for Badehuset. Den kunne vi, som ikke hadde badeaksje, benytte som badeplass etter å ha padlet ut i kagg, på flåte eller svømt. I dette miljøet var det fort gjort å lære seg å svømme. En strandet båt av typen barkasse med overbygg foran tjente som ly når det regnet. Blyplatene brukt til å tette sprekkene i skroget, ble klippet opp og brukt til blysøkker på fiskesnørene. Badehuset med båtplassene ble anlagt allerede i 1853, i første rekke forbeholdt bosatte i Keisemark med militær tilknytning, og dem var det mange av. Badetidene var strengt regulert, angitt med hvitt flagg for kvinner, rødt for menn, det hele overvåket av fast tilknyttet badekone. Etter at badetiden var avsluttet om kvelden kl 2100, og det røde flagget firt, var det vi som overtok, særlig etter at fotballsparkingen på Furusletta var avsluttet, og badingen ikke fant sted i Verftsbassenget.

Tidsbildet som beskrives her, befinner seg bare få år etter krigsavslutningen. Etter krigen flommet området rundt Indre havn over av bortgjemt og nedgravd krutt og ammunisjon, sannsynligvis tenkt brukt i forbindelse med frigjøringen. Vurdert i ettertid er det selvsagt på kanten å samle sammen ballestit fra Buskjær og hente røykraketter og ballestit fra brygga på Østøya i ly av mørket i kagg og på flåte. Fantasien var ubegrenset i bruken av dette, men spesielt sinnamann i blekkboks var populært. Boksen ble fylt med ballestitt og krutt, banket igjen og forsynt med et ballestitrør til lunte. Etter påtenning smalt dette, eksploderte og boksen hoppet rundt i alle retninger, mens vi lå i dekning og så på. Dette gikk heldigvis stort sett bra. Da var det verre med eksperimentene med fresepapir. Men nok om det.

Det er sikkert flere temaer som kunne vært nevnt og kommentert nærmere. Vi som opplevde denne tiden på nært hold, forsto kanskje ikke betydningen av uberørt natur og rent vann i nærområdet, men kanskje heller i ettertid med større erfaring og innsikt. Det er forstemmende å være vitne til raseringen av det gamle kjerneområdet langs Indre havn fra Ollebakken til Apenes, som nå er omgjort til en gigantisk overdekket søppeldynge, hvor avsiget herfra også forsemrer vannkvaliteten utenfor. Sivet, blåskjell, mylderet av reker, småfisk og flyndre er nå borte, trolig for godt. Mye er åpenbart ofret på fremskrittets alter.

Rolf Arvid Andersen, Øvre Keisemark 22