Tidsbilde fra Keisemarkens Brygge og Badehus
ved Rolf  Andersen

Badehuset og området rundt har lenge vært et naturlig samlingspunkt, kanskje spesielt i årene etter krigen, ikke bare som en badeanstalt men også for hele Keisemark.
Jeg er fra Horten, og er forøvrig stolt av det, og vokste opp i Øvre Keisemark under krigen og hadde derfor nær tilknytning til Badehuset i denne tiden. Det er mange minner og episoder, og jeg er derfor blitt bedt om å gi et lite tidsbilde sett fra mitt ståsted.
Området rundt Badehuset har i årene etter krigen gjennomgått store endringer. Den gamle strandsonen strakte seg helt opp til det som i dag kalles Strandpromenaden, som i grove trekk følger traseen til den gamle Skaustien, som gikk langs Indre Havn fra Ollebakken til Apenes.
Utenfor her var det langgrunn strand avbrutt av store områder med siv, spesielt ved Ollebakken og mot Apenes. Herav navnet Sivets sønner på dem som hadde sine områder for lek og aktiviteter ved Ollebakken og som hadde fotballag og egen fotballslette her. I dag er hele dette området omgjort til en planert søppeldynge og delvis bebygd.

Av nyere dato er det bygd en ny brygge i fortsettelsen fra det opprinnelige Badehuset og østover mot Ollebakken. Dermed ble antallet båtplasser økt og båtene fikk en mer gunstig plassering i forhold til den plagsomme vindretningen fra nordøst som til tider kunne være sterk med høye bølger som bygde seg opp på det åpne strekket fra Vealøs mot Badehuset.

I den tiden jeg refererer fra, var det bare trebåter på Badehuset. Det har aldri vært flytebrygger her.

Jeg kan huske at Jørgensen i Jensebakken vant snekkelotteriet på torvet i Horten, en nydelig tresnekke. Den lå fortøyd her.
Til tross for nyere forandringer, har det gamle Badehuset bevart det gamle preget som et levende kulturminne som fortsatt bidrar til å skape tilhørighet, trivsel og aktivitet for både medlemmer av Keisemarkens Brygge og Badehus og lokal befolkning. Dette skyldes ene og alene stor innsats fra lokale krefter som i kraft av interesse og forståelse for verdien av gammel kultur og som også hadde og har nødvendig kompetanse for vedlikehold.

Vi føler både stolthet og takknemlighet overfor dette, og vi setter også pris på at Borre historielag bidrar til å kaste lys over Badehuset ikke bare som et som et uerstattelig kulturminne men også hos riksantikvar og andre med forvaltningsansvar for gamle kulturminner. Opp gjennom årene har det vært mange sentrale personligheter fra Horten og Keisemark i denne sammenhengen, som hver og en godt kunne fortjene omtale Borreminne fremover.

Et tilbakeblikk på egne oppvekstår knyttet til Badehuset i årene rett etter krigen fører unektelig til mange uforglemmelige minner. Jeg skal ikke gå inn på alt dette nå, men bare trekke fram noen enkelte forhold som har festet seg spesielt.
Det gamle samholdet mellom familier og andre i Keisemark som hadde festet seg i krigsårene og i årene før dette, ble på mange måter ført videre med Badehuset som sentral aktør. Sletta innenfor brygga var samlingssted på sommerkveldene med godt vær enten man hadde badeaksje, båtaksje eller ingen av delene.

Koblingene mellom Badehuset, skog, vann og natur skapte en idyll som man følte seg hjemme i. For oss som vokste opp i denne tiden var ikke veien lang til stranda. Når våren nærmet seg og isen på Indre havn ble brutt opp, lå det gjerne igjen et belte av isflak langs land. Dette var svært fristende for seiling på isflak. Stenger kappet ned i skogen ble brukt til staking og fremdrift. Det hendte nok at noen måtte bade, spesielt når flaket sprakk oppi bølgene fra båter som passerte, heldigvis som regel på grunt vann. Veien hjem til varme og tørre klær var heldigvis kort. En kan lure på hvordan dette ville blitt taklet i dag, trolig med involvering av politi og brannvesen, kanskje også barnevern.

I løvspretten kom småtorsken inn på grunna langs land. Da lå vi langflate på Badehusbrygga med snørene i vannet agnet med blåskjell. Tallrike middager ble hentet opp her. Vi hadde også samleruser med levende fisk festet til brygga. Havna var en viktig matressurs på denne tiden.
Oskar, en lokal fisker populært kalt Knekten, hadde bygd seg ei sjante for klargjøring av fiskeredskap i skogen rett innenfor Badehusbrygga. Han hadde en hund som het Tass. Den var alltid med i snekka og satt gjerne foran med god utsikt. Denne hunden hadde en spesiell egenskap, den fanget flyndre.
På kommandoen «ta flyndra» vasset den ut i vannet, snek seg innpå med varsomme skritt satte labben på flyndreryggen, dykket under, tok tak med kjeften og bar fisken inn på land. Oskar trodde selv at Tass hadde lært seg dette ved å følge med når han dro trekassa etter seg bortover grunna og tok opp tangklaser for å riste ut rekene. I mangel av agnsild er levende reker det beste agnet for jimsefisket etter makrell på setten, det vil si fra oppdregget båt. I dag er fiske med levende reke forbudt.
Vi bygde løvhytter i skogen og det ble skutt med pil og bue og med sprettert. Flåter og kagger ble snekret sammen av restmaterialer fra diverse byggeplasser. En såkalt kagg var en flatbunnet høyst primitiv farkost, spiss foran og med flat hekk, ikke spesielt sjødyktig og vanskelig å få tett. Når disse farkostene ikke var fortøyd til Badehusbrygga og ikke i bruk, ble de dratt på land i sivet og gjemt der.

Etter at Badehuset var stengt på kvelden og det røde flagget firt som anga at badetiden for dagen var avsluttet, var det vi som overtok med svømming, stuping og hopping fra badehustaket og for de modigste fra stupetårnet som Badehuset den gang var utstyrt med, I dette miljøet var organisert svømmeopplæring unødvendig.

Det er sikkert flere episoder og temaer som kunne vært nevnt og kommentert nærmere. Vi som opplevde denne tiden på nært hold forsto vel ikke betydningen av rent vann og uberørt natur i nærområdet, men kanskje mer i ettertid med større erfaring og innsikt.
For min egen del har jeg kanskje spesielt mye å være takknemlig for. Det var her mine interesser for Oslofjordens tragiske tilstand og for bevaring av Badehuset som et kulturminne, ble grunnlagt og basis for studier og forskning innenfor natur og miljø.